Dear Amin.

Or Jesus, which I used to call you. And you didn't use to protest it. We met one late evening, one of the rare times I was going out in Oslo. I could tell immediately that you were different from the people I usually associate with, when you challenged me in a whole new way. I remember that our mutual friend Ole introduced me as a visual artist, and instead of the usual "Oh, how interesting"  you said something like "No, you're not." Of which I responded about the same, and explained that I myself was equally critical of this title. The conversation lasted throughout the late night hours, you quoted philosophers till your face turned blue, while I yawned unimpressed. We argued about who was smarter, and we both won. We won each other's hearts, and the prize was a wonderful friendship.

Then you called me a short while later and invited me to come visit. I was very pleasantly surprised, because at the time I was not used to people calling me. I was a girl with extremely low self-esteem, and I probably did not feel worthy of a friend like you. It took some time before I was able to realize that you actually appreciated me. I don't think words can express how much influence you have had on my self-esteem and self-appreciation, not to mention artistic confidence. Where I saw banal and lewd semi-pornographic drawings, you expressed delight over my works of genius, as you called them. Slowly but surely I stopped judging myself so hard and allowed myself a less censored creative outlet. You were the first honest indication that one could actually experience something by looking at my drawings, and it gave me a reason to continue. I became curious about myself.

The first time I came to visit, I immediately bonded with your beloved kitty Midnatt (Midnight). I love that cat so much, and it was a true joy to babysit her ​​every time you were out traveling. I know Aleksander feels the same way. We adored her. We barely left the apartment, but spent most the time cuddling and speaking with her. And she chatted loudly back at us. I remember you said you could tell by her voice every time I had been visiting. It was extra intense, you said. She meowed a bit louder than usual. She probably thought it was fun meeting someone who spoke fluent cat. We had many long and good conversations, Midnight and I. She was very happy with you.

Concerning our own conversations, I hardly even know what to say. I'm in loss of words without you. Where I lacked words, and could only gesticulate some kind of feeling or vague theory, you could usually tell me that there once existed a philosopher who had written down the exact same thing. You also knew what year he had written it, where he came from, why he did it, what he was wearing, what his cousin had for dinner, and a load of other fun facts of varying relevance. We spoke mostly of such topics; philosophy, world history, social issues and especially metaphysics. Regarding the latter, I'm not sure if I will ever find a conversation partner who can compare with you. It was so exciting seeing where the conversations led us. I, as a relatively spiritual philosopher driven by emotion and intuition, and you, a highly intelligent and well-read philosopher who possessed vast amounts of knowledge. Together we solved world problems and found all the answers. At least so we thought. The rest of the time we used to admire your beautiful and majestic cat. We could talk at length about what superior and divine beings these lovely creatures are.

And your hospitality. You need to understand that I am Norwegian, and not accustomed to that sort. I was stunned, to the point of suspicion, by the boundless hospitality and generosity you showed me. You always made ​​a feast of a meal, whether it was breakfast at noon, or dinner at midnight. I regret never learning the recipe for the lamb marinade, even though I am a vegetarian at heart. But we both live to eat, and not vice versa. We are connoisseurs of fine dining. We stopped to smell the flowers and admire the surrounding beauty.

When you moved into your new apartment Sandaker, you were happy to announce that you had purchased a lovely pull-out sofa, so that I could visit more often. I remember thinking, "Are you mad? 'You can't buy a whole sofa just because of me!" And it probably wasn't only because of me, but anyways I was too overwhelmed to express my gratitude in an adequate manner. In addition, you handed me the spare keys to the apartment. I really wish I'd used them more, but you know I had my own engagements going on in Holmestrand.

You were a master of meeting talented people. Or maybe you were just a master of pulling out the best sides in all of them. You were also a master of introducing the right people for each other. I am sure your social skills have been indispensable in numerous projects that have meant a lot to both individuals, and the entire humanity. One of the last things we did together was to meet at Frogner cinema, where you helped arrange a showing. It was a powerful documentary about gay Palestinian refugees, and they were all gathered together for a reunion in Oslo that day. Later we went to your house and had chili con carne. Your commitment to those who are excluded from society exceeds what is actually possible for a single person to implement. And I barely knew a fraction of what you have achieved.

Losing you has been a nightmare for me, Amin. But I don't want you to leave behind you a nightmare. I want you to leave behind you a dream come true. And I'm sure I speak for everyone who knows you when I say that we want a better and more just world for all the people on earth. And that we shall continue fighting the ideals we shared with you. We want to change the world, and not only do we want it, we'll do it. For you have shown us that we have the strength, the knowledge and the cohesion to make it.

Amin <3

Nu är det dags för lite upplysande arbete igen!

Jeg må bare si en ting akkurat nuh. Och det lyder så her:

Kom faen ikke her og påstå at det moderne skolesystemet er noe som helst annet enn en indoktrinering i et idiotisk slavesystem som har utviklet seg helt ut av proporsjoner! Ikke at jeg er sur eller noe. Jeg ser både det vakre og nødvendige i at vi som kollektiv bevissthet må gå igjennom alle disse vanskelige prosessene. Gjennom menneskenes utvikling og historie, foredles og fornyes universets energi, og det hele beveger seg fremover (som er en slags retning). Men vi kan ikke se på jorden fra et galaktisk perspektiv hele tiden. Det er derfor vi befinner oss her nede på bakken, for at vi skal bruke både kroppen og hodet vårt til å sameksistere med hele dette fantastisk kompliserte og perfekte økosystemet som er planeten.

Og skolesystemet er bare en pekepinn på hvordan det hele har gått galt, og at vi nå burde tenke oss om minst to ganger, og starte på nytt. Det går faktisk an. Og med det mener jeg ikke at vi skal forkaste alt av visdom og erfaring, men for en gangs skyld i nyere historie lære av den, ta den med oss videre i sin fulle sannhet, og på den måten unngå og gjøre de samme katastrofale feilene igjen. En feil er ikke feil hvis man lærer noe av den. Det er derfor den eksisterer og har et navn.

Løsningen på problemene er sinnssykt enkel. Visdom, kjærlighet, selvdisiplin. Med det høye nivået av intelligens mennesket besitter, følger et ansvar for å handle etter beste evne. Vi vet alle svaret, det er ikke noe vits i å sulle rundt grøten bare fordi vi er så redde for å gi opp den materielle luksusen vi tror er luksus.

Mer gidder jeg faktisk ikke å utdype, for jeg undervurderer dere ikke såpass at jeg finner det nødvendig.

Den ULTIMATE GUIDEN for deg som vil UNNGÅ smør på brødskiva (les: knekkebrødet).

Regel nr 1
Under Nugattien: PEANØTTSMØR!

Regel nr 2

Under syltetøy: INGENTING, padde. Syltetøy er VÅTT, man trenger ingen tiltak for å hindre at det blir tørt i munnen.

Regel nr 3

Under alt annet: OST.

Nærmere spesifisert:

- under brunost: GULOST!

- under gulost: BRUNOST!

- under alt annet: KREMOST!

SKJØNNER?

For mye har blitt sagt.

Det vi trenger nå er ikke flere ord, men ren handling. Jeg skal derfor forsøke å formulere meg kort.

Utøya-massakren var et uttrykk for Guds vrede pga det betente forholdet mellom Israel og Norge, mener Per Haakonsen i Sarpsborg Krf.

Ja, selvfølgelig mener han det, han er jo gal. Klin gæren. Som alle jøder, Israelitter og sympatisører. Og alle kristne, agnostikere, hedninger, hekser, troll, økonomer og andre voksne mennesker.
VI ER ALLE KLIN GÆRNE.
Sånn. Og først da er det mulig å forstå hvordan det kan ha seg at hele vårt verdenssamfunn er styrt av psykopater. Det ligger nemlig i menneskehetens natur, så lenge man lar grådighet og frykt overstyre selvdisiplin.
For selvdisiplin trenger man for å unngå og forringes moralsk og sjelelig. Det er ikke gratis å være et godt menneske, det krever faktisk at man gjør en jobb.

En psykopat er en person med manipulative trekk, svært liten evne til selvinnsikt og manglende samvittighet på andres vegne. Dette gjør vedkommende istand til å ta moralsk forkastelige avgjørelser på andres bekostning. Og vi står alle og ser på i stillhet, for vi har det så trygt og behagelig, og ikke minst gøy. Det har blitt gjort en grundig jobb for å holde oss distansert fra våre egentlige instinkter, som er å reagere mot urettferdighet. Skole, underholdning, religion, penger osv - de er effektive virkemidler som distraherer oss fra å praktisere selvdisiplin.

Når man skjønner dette, er det ganske lett å se hvordan psykopatene tyter oppover, og hvordan vi blir stående som passive tilskuere i våre egne liv.

Jeg har vært utrolig sint veldig lenge. Jeg kan ikke unngå og affekteres av så omfattende urettferdighet og galskap. Men ved å være sint, bidrar jeg kun til den negative energien. Ved å rope sinte ord for å kreve rettferdighet, blir jeg kun en klovn som bekrefter det motsatte av det jeg mener.

Jeg har nå bestemt meg for å fokusere på hvordan man kan fremkalle det beste i ethvert menneske. Jeg tror på godhet. Og jeg tror ikke det går an å være ond. Ondskapsfulle handlinger er et uttrykk for ubalanse og manglende selvkjærlighet, og det er dette vi bør jobbe med som art.

Jens Stoltenberg er ikke en dum mann. Han forstår de negative konsekvensene av sine avgjørelser. Men han tror han gjør det som "er rett". Anders Behring Breivik forstår også konsekvensene av sine handlinger. Også for ham var dette "riktig og nødvendig". Men hadde de begge forstått, og da mener jeg VIRKELIG forstått, i dypet av sine hjerter, hva de faktisk holder på med, da tror jeg de hadde stoppet begge to.

Flyttefot.

Hurra, jeg skal flytte! Derfor gir jeg bort denne fantastiske rosa sofaen. Det er en festens dag!

I tillegg gir jeg bort en stol som hører til. Jeg orket ikke ta bilde av den, men her er et til av sofaen, bare litt nærmere.

Sofaen er nesten helt ubrukt. Men Aleks prøvde den her om dagen, og han sa den var skikkelig bra.

Jeg synes uansett du kan få den. Den ser litt orange ut på bildene, men den er rosa. Jeg sverger. Som du sikkert vet er det favorittfargen min, og jeg tuller ikke med det. Du kan komme og hente den når du vil. Nesten.

Her er noen ting jeg fikk av mamma og pappa idag. Eske med pakketing, og pose med mat <3

Og enda noen esker som står der i gangen.

 Nå skal jeg pakke må.

Steve Jobs er en terrorist som suger pikk i helvete.

Ferdig med den saken. Ellers er alt som før:

Polene smelter fortsatt raskere enn tidligere antatt, og folk forholder seg enda mer passive til saken enn man skulle tro.

Enda er hjernedød mor er "overrasket" over at sneipen klarte å svi av over 20 000 kr på spill mens han fikk låne hennes iPad.

La oss alle be for at denne stakkars gutten skal få noe som helst av intelligent påvirkning i livet sitt.

Og; tre tullinger uten hjernekapasitet feilet i å tenke før de handlet, opp til flere ganger. Først da de skaffet seg en gris uten å innse at den kommer til å bli feit, deretter da de levnet den ute i minusgrader en hel natt, i et trangt bur, på en parkeringsplass.

Kjære tullinger, jeg minner dere kun om dette: Gud er en gris, og dette vil få konsekvenser.

Samtidig, et helt annet sted: jeg fortsetter å lete etter skjulte kameraer i leiligheten, imens jeg trygler om at denne spøken som innbefatter hele min tilværelse og eksistens må ta slutt. Haha, liksom. Dere har lurt meg til å tro at jeg er omringet av amøber. Vitsen er over, jeg er ferdig nå takk. 

Now let me out!

Angående lærere.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å kommentere dagens medieoppslag angående den norske lærerstandens synkende kvalitet.

1. Jeg er enig.
2. Å basere utsagnet på IQ-målinger er mildt sagt problematisk, i neste rekke uetisk, og dessuten villedende ift sakens egentlige kjerne.

Men først og fremst; jeg er enig i at den lave kvaliteten på mange lærere idag er et stort samfunnsproblem. Dessverre er dette en meget komplisert problemstilling, da det er langt flere faktorer enn lønn, IQ og lav status som spiller inn. Jeg vil si at det som påstås er korrekt, men jeg er redd vinklingen i saken distraherer oss ifra å ta en titt på helheten som ligger til grunn for problemet. Som sagt, dette er et samfunnsproblem, og må derfor sees i kontekst med andre utfordringer i dagens samfunn. Hvis vi skal diskutere hvorfor og hvordan læreryrket har fått en så lav status, må vi også se på hva slags status som tillegges andre yrker idag. Mens lærere, sykeleiere, barnehageansatte og andre ansatte i helse- og omsorgssektoren stadig må ta til takke med lavere lønn enn mange andre yrker, kan ledere i store konserner fortsatt kose seg med unødvendig store pengesummer hvert år. Ære er ikke lenger synonymt med idealisme, uselviskhet og personlig karakter. Ære heller idag i en retning av stadig mer overfladiske verdier.

Jeg ser dette i sammenheng med en flere hundre år lang undertrykkelse av det menneskelige sinn. Vi har rett og slett glemt litt hvordan det er å være mennesker.

Hvis jeg skulle gjort problemstillingen om til et filmplott, ville det blitt omtrent slik:

Utviklingen til en unge arten Mennesket på planeten Jorden er i ferd med å kulminere i et slags stadie av "vinn- eller forsvinn". Planeten som en gang var en oase av skjønnhet i det unike solsystemet i Melkeveien lider nå under ekstrem forsøpling og forurensning. Dyre-og plantearter utryddes i rasende tempo, økosystemet står i fare, og millioner av mennesker sulter. Respekten for planeten har forduftet, nestekjærligheten blant menneskene ligger i dvale. Gammel visdom skyves under teppet, og hele planeten og artens skjebne ligger nå i hendene på noen få, grådige enkeltindivider. Disse har effektivt fått kontroll over hver minste krok i samfunnet ved å gjennomsyre alle områder av det, fra skole, forskning og helsesektor, til handelsstand, jordbruk og fiske, samt ved å gjøre bedrift ut av alle disse områdene. Det menneskene ikke riktig har tatt inn over seg, er at denne utviklingen er med på å ødelegge selve livsgrunnlaget for dem selv på planeten Jorden. Nå har de snart nådd toppen av hva planeten kan tolerere, og gode råd er dyre.

Vil menneskene klare å legge til side sine egoistiske krav, og se igjennom illusjonen og dypt inn i den virkelige eksistens? Og ikke minst, vil de rekke å gjøre det før det er for sent?

Opplev en art på randen av selvutslettelse i dette seigpinende thrillerdramaet, som ligger an til å kunne bli historiens mest spennende film noensinne!